Hjem

Om oss

Gamle "Budstikka"

Lokale postkontorer

Lokale særstempler

Møteliste 2019

Post i butikk

Arkiv

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Femti år med pinsett og lupe
Drammens Filatelist Klub 8. november 1926 – 8. november 1976
Beretning ved Arnt Ruud.

Det skjedde uten større oppstyr da Drammens Filatelist Klub ble stiftet under
et møte på Grand Hotel den 8. november 1926. Knapt nok ble det registrert av
utenforstående, og svaret på det finner man i det første offisielle referat som var
inntatt i Nordisk Filateli for april 1927. 
«Mandag den 8. november 1926 samledes endel medlemmer af Oslo Filatelist
Klub for at søke dannet en egen stedlig forening. Tanken vandt tilslutning og
man enedes. om at anmelde klubben til forbundet. Der dannedes en foreløpig
bestyrelse besående af forman ing. Agnaess, sekretair ing. Gjemre, byttefor-
stander og kasserer, fotograf Christoffersen, revisorer kontorchef Fjeldstad
og distriktskasserer C. Raabe. Møtedagen blev foreløpig fastsat til den 2den
mandag i maanederne undtagen juli og august.
Med skrivelse af 5te marts 1927 er Drammens Filatelist Klub enstemmige
optagelse i N.F.F. officielt meddelt. Der har hidtil vaeret afholdt 6 møter med
et gennemsnittsbesøk av 16 medlemmer. Medlemstallet er fortiden 27 og har
man godt haab at interessen i Drammen og omegn er voksende»
heter det i referatet som var ført i pennen av ingeniør J. Gjemre.
Referatet i Nordisk Filatelistisk Tidsskrift som ble utgitt i Oslo med Justus
Anderssen som norsk hovedredaktør, bekrefter at Drammens Filatelist Klub egent-
lig var en «løsrivelse» fra Osloklubben. Det var etterhvert blitt så mange drammens-
medlemmer der inne at man like godt fant å kunne holde møtene i Drammen, dog
uten at man behøvde å si opp medlemsskapet i Osloklubben. Det var der det fore-
gikk og der fantes det vel også et langt rikere filatelistisk miljø enn i Drammen
med sine knapt 25.000 innbyggere.
Ser vi på fortegnelsen over de stiftende medlemmer så er det også som å ta
den direkte ut av medlemsmatrikkelen til den erverdige Oslo Filatelistklub.
Vi finner det riktig å oppgi hele fortegnelsen ikke minst fordi den nærmest tjener
som drammensklubbens adelskalender. Praktisk talt samtlige ble trofaste støtter
gjennom et langt tidsrum og helt til, de falt bort. Men forteller ikke også det
noe om at når man først har fått filatelien inn i blodet i voksen alder, så slipper
den ikke taket.
Stiftere var, for å ta dem i den rekkefølge de er innført i medlemsrnatrikkclen:
1: Ingeniør Thomas Agnæss f. 1876, død 1943, 2: ingeniør Johannes Arnesen
f. 1896, død 1961, 3: ingeniør Alf Bernt f. 1879, død 1943, 4: fotograf H. C.
Christoffersen f. 1882, død 1966, 5; ingeniør jlohs. Steen Cranner f, 1897. Han
forsvant ut av klubben da han i 1927 reiste til Tyrkia. 6: tannlege Peter Ek f. 1889,
død 1948, 7: kontorsjef Kristian Fjeldstad f. 1873, død 1927, 8: tannlege Anton
Galtung f. 1896, utmeldt 1929, 9: ingeniør Johs. Gjemte f. 1883, utmeldt 1936,
da han flyttet fra byen, 10: lærer Gudmund Hovind f. 1882, død 1968, 11: dist-
riktskasserer Christian Raabe f. 1896, utmeldt 1939, 12: ekspeditør Arne Røed f.
1891, død 1964, 13: kjøpmann Christian Røed f. 1899, utmeldt 1929, 14: kaptein
Halfdan Sundlo f. 1889, utmeldt 1930, 15: laerer O. Tungesvik f. 1886, død 1969.
Medlem nr 16 som ikke kom med blant stifterne men som gjennom et langt
liv ble et av de trofaste medlemmer som beriket klubben med sin viten, sin tørre
humor og sitt overskudd på så mange områder var dr. med. Harald Gjessing f. 1882,
død 1970. Han kom fjorten dager senere sammen med direktør C. Einar Gleditsch
f. 1883, død 1968, kasserer llenrik Hansen f. 1858, død 1937, og kontorsjef Fredrik
R. L. Thuesen f. 1851, død 1935.
Dermed er vi oppe i 19 medlemmer før stiftelsesåret var omme. Av disse var
det bare fem som ikke var medlem av Osloklubben og som fortsatte med å opp-
rettholde sitt medlemsskap der. I 1931 var ikke færre enn 27 drammensere inn-
votert i Osloklubben, mens Drammens Filatelistklub hadde 31 medlemmer på
dette tidspunkt,
Det var også medlemmer av meget høy alder som frimerkesamlere. Henrik
Hansen hadde vært medlem av Osloklubben siden 1890 og var innmeldt samtidig
med F. Thuesen mens Harald Gjessing hadde vært medlem av Osloklubben siden
1903. Han var medlem der til sin død, Det vil igjen si at han var aktivt med i
samfulle 63 år i de to klubbene.
Man fikk aldri beveget dr. Gjessing til ii ta noe tillitsverv, men til gjengjeld
stilte han seg alltid beredvillig til å holde foredrag og demonstrere sine samlinger,
ofte krydret med en liten anekdote. Vi har en foredragsmatrikkel som forteller at
han var fast foredragsholder hvert år, og emnene varierte fra demonstrasjon av sin
europasamling til filatelistisk kjemi og «litt farvesyn og farveblindhet» Det siste
var et emne der han spesielt var på hjemmebane. Han snakket om frimerkenes
stigning om prøvetrykk av Norge og filatelistiske opplevelser i London, og om
reiser. Der øste han fra sine mange erfaringer. Etterhvert ble han jo en ganske
viden farende lege og frimerkesamler.
Han var den siste gjenlevende av stifterne da han døde i 1970. Hans far, skipsreder H, F. Gjessing var også storsamler som sto i stadig bytteforbindelse med
utenlandske samlere og kjøpte også merker direkte fra datidens store utenlandske
frimerkehandlere, blant dem Krunmann 81 Co. i København og Johannes Nielsen
i Odense, og hos handlere i Paris og London. Ellers hadde jo Drammen frimerke-
handlere i det forrige hundreår blant andre hotelleier M. Børresen, mannen bak
en av Drammen bypost i 1860-årene.
Dermed var forbindelsen knyttet tilbake til filateliens barndom. Den kan vi
tidfeste til begynnelsen av 1860-årene da de første frimerkelister eller kataloger
begynte å komme ut. Så tidlig som i 1870-årene averterte en av byens bokhandlere
Chr. Jensen «Stort utvalg i sjeldne frimerker».
Selv om vi ikke kan direkte navngi andre enn de to nevnte, må vi ha lov til
å gå ut fra at det ble samlet frimerker i Drammen. Og hvorfor ikke? Byen hadde
en livlig sjøverts trafikk med utlandet spesielt i nordsjøfarten, og det var ofte
at skippere og redere var â finne blant våre første organiserte samlere. En av disse
drammensskippere, H. C. Eckersberg som var født i 1853, og som var general-
3
samler rakk å bli medlem av klubben selv om han ikke ble med i mer enn to
år før han døde i 1931.Mønsteret for virksomheten var stort sett det samme som i Oslo, dog med
et mere lokalt tilsnitt. Vi har så langt fra inntrykk av at det var noe slags konkurranseforhold til stede.  Allerede på stiftelsesmøtet holdt ingeniør Agnæss foredrag om Tyskland med
demonstrasjoner, og senere i året snakket han om Jugoslavia, mens dr. Harald Gjessing holdt to foredrag om Europa og kaptein H. Sundlo på to møter snakket
om falsifikater, først på amerikanske merker, senere på engelske kolonimerker
og kinesiske merker. Men forøvrig er det ganske bemerkelsesverdig at det i de to
første årene er notert - intet foredrag -- ved en rekke av møtene. Det hang
muligens sammen med at drammensklubbens medlemmer fortsatte å opprettholde
sitt medlemsskap i Osloklubben og også å delta på møtene der. Det filatelistisk
faglige fikk man i rik mon inne i Oslo, mens klubbmøtene i Drammen i den første
tiden synes å ha vært konsentrert om det rent kollegiale samværet blant samlere,
Det ble eksperimentert med baloptikon i filatelistisk øyemed og oppnådde glimrende resultater heter det i et referat, og dr. Gjessing fremviste Norge Nr. 1 hvor
blekkstemplet var fjernet ad kjemisk vei, og forklarte nærmere fremgangsmåten.
Forøvrig dyrket -man også festfilatelien til langt ut i de små timer - og små
måtte de jo bli når møtene tok til klokken 9 om kvelden. Et nytt uttrykk ble
protokollert i den forbindelse, idet man samledes til den såkalte <<krystalliserings-
time» «Og også her var den livsvarige festkomitéformann ingeniør Gjemre den
store, sekundert i all gemyttlighet av hele bordsetningen>>.
Torskeaftenen ble tradisjon på klubbens årsdag i november, og i den lyse
junikvelden samledes man til laksemiddag i Åspaviljongen, eller i 42. etasje, fordi
den store systematiker dr. Gjessing hadde beregnet at han en gang hadde bodd
i samme høyde over havet på et hotell i New York.
For klubbens regning var det abonnert på flere utenlandske tidsskrifter, og det
var inngått avtale med den kjente frimerkehandler Richard Borek i Braunschweig
om utenlandske nyheter mens klubbens eget medlem, postekspeditør Arnold Andresen  sørget for å skaffe frem de norske nyheter.
Det eneste som ikke fungerte godt nok var byttevirksomheten. Klubbens alder
får unnskylde dette, heter det videre i den første årsberetningen som er gjengitt
i Nordisk Filatelist Tidsskrift for 31. mars. 1929.
«Men den nye bytteforstander, hr. kjøpmann R. Breda Sørensen har imidlertid
med ungdommelig iver kastet seg inn i arbeidet som nu synes å love godt for
fremtiden».
4
Asta Larsen og Ragnar Breda Sørensen som nyutnevnte kommandør og storkors av Sølvposten.
Og la oss stanse litt her. Sekretæren Johs. Gjemre var nesten profetisk i sin
spådom om den unge Ragnar Breda Sørensen som var for ung til å bli medlem
av klubben da han første gang satte sine ben på et av dens møter. Men han var
ikke for ung til å ha en solid viten om filateli og til å bli betrodd byttevirksom-
heten. I juniorklubben hadde han allerede fra de første møter vist en usedvanlig
frimerkekunnskap, og juniorklubbens ledere kaptein Sundlo og lærer Tungesvik
hadde nok tidlig fått øye på ham. Han fikk vervet som bytteforstander 17 år
gammel og drev på med det i ti år. Han ble klubbens viseformann i 1945 og
sto som sådan til 1956. Han ble ridder av Sølvposten i 1941, kommandør i 1946
og fikk storkors i 1951. Ved siden av dette hadde han tillitsverv innen Norsk Fi-
latelistforbund, var jurymedlem med videre.
Uten forkleinelse for noen formenn eller styremedlemmer må det vel sies at det
var Ragnar Breda Sørensen som bar klubben fra sine unge år, til han alt for tidlig
gikk bort i 1967, 55 år gammel. De siste årene hadde han helt og holdent vært
beskjeftiget som frimerkehandler, hvilket viser hvordan en hobby også kan utvikle
5
seg til å bli yrke. Han øste villig av sine kunnskaper for den første vaklende ny-
begynner i junioravdelingen til de mer avanserte spesialsamlere. Det er således
ganske betegnende at mens han sto i spissen for junioravdelingen i sine unge år
hadde den opp til 100 medlemmer, og det hersket en ren frimerkefeber blant byens
ung-gutter i disse tidlige 20- og 30-årene.
Han holdt sitt første foredrag i klubben den 10. februar 1930 og emnet var
Norges Frimerker 1877--1910 med demonstrasjoner. Det ble tilsammen 55 fore-
drag i løpet av de 30 år han vanket i klubben. Det siste holdt han med emne
«årets kataloger 1967>> den 12. desember 1966. Dette var samtidig et fast fore-
dragstema for Breda Sørensen i alle år, og ga for medlemmene en grundig gjennom-
gåelse av utviklingen for filatelien i det året som var gått. Ingen har kunnet ta
dette emne opp og utrede det med slik sakkunnskap og interesse som det ble
gjort i alle de år da Ragnar Breda Sørensen sto for orienteringen.
Dr. Justus Andersen, den store kjenner og forsker av norske merker var en
populær gjest, da han i mars 1928 holdt foredrag om Norge Spesial, med demonstrasjoner.
Han sto nettopp i disse årene midt oppe i arbeidet med gransking av klassiske
norske merker og avstemplinger. Han ble i 1937 utnevnt til æresmedlem av
Drammensklubben.
Drammensklubben var med, representert ved ingeniør Johannes Gjemre, da
Norsk Filatelist Forbund ble stiftet i Stavanger den 13. og 14. juni 1931. Det
møtte ialt 13 delegerte fra klubbene i Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Dram-
men, Skien og Fredrikstad. 
Det var midt i borgermester Bertrand Middelthons dager, og opptakten var vel
egentlig gjort av ham i et foredrag og i en artikkel «Hvor bærer det hen>> der
han hadde uttrykt megen bekymring for filateliens fremtid, etter at også Norge
hadde begynt å ta del i utgivelsen av det som mange betraktet som overflødige
og skadelige jubileumsfrimerker o. l. Senere hadde tanken om dannelse av et felles
forbund fått lov til å modnes og på frimerkeutstillingen i Oslo i 1930 var det
nedsatt en komité på seks medlemmer, der formannen i Drammensklubben ingeniør
Thomas Agnæss var med. Selv om han ikke var utsending på møtet i Stavanger
var det nesten en selvfølge at at ble medlem av det første styret i forbundet.
Like selvfølgelig var det at borgermester Middelthon ble forbundets første for-
mann.
Ingeniør Agnæss ble senere gjenvalgt som medlem av forbundsstyret. Etter
krigen har Ragnar Breda Sørensen sittet i forbunds-styret og senere lege Kristian
Reinsfelt, som også i to år var forbundets visepresident.
6
Klubben kunne feire sitt første jubileum, ti-årsjubileet med mortensgås på
Central Hotel den 7. november 1936. Det var, heter det i referatet fra festen,
festkomitéens hensikt å holde deltagerne samlet når stiftelsesdagen 8. november
opprant - og det lykkes også iallfall for dagens seks første timer. Til møtet
hadde 21 av klubbens 35 medlemmer innfunnet seg, og dessuten hadde ni gjester
fulgt innbydelsen. Blant disse dr. Justus Anderssen, presidentene for Nordisk og
Norsk Filatelistforbund grosserer Alf G. Johnsen og arkitekt Gudmund Hoel. Videre
var klubbene i Oslo, Fredrikstad, Tønsberg og Skien representert ved sine for-
menn, og videre var klubbens gamle venn disponent P. S. Stenstrup fra Oslo
tilstede.
Klubben kunne også feire jubileet ved at det første kvinnelige medlem, fru
Dagmar Thoresen nettopp var innvotert, og fra henne kom til gjengjeld en rekke
verdifulle gaver, som bordkort med Drammen bypost.
Klubben hadde i disse ti første år fortsatt vært ledet av initiativtager og stifter,
ingeniør Thomas Agnæss som forøvrig skulle bli sittende i ennå to år. Styremed-
lemmer i samme periode hadde vært fotograf H. C. Christoffersen som var kasserer
i årene 1926 til 1932, videre,tannlege Peter Ek. Viseformann ingeniør Johs. Gjemre.
7
Formann og en av foreningens stiftere lærer Ole Tnngesvik.
Som sekretærer hadde fungert kaptein Halfdan Sundlo og lærer O. Tungesvik
samt Qlav Rogndokken og Einar Hannevold og som revisorer Kr. Fjeldstad, Chr.
Raabe og Halfdan Sundlo samt postekspeditør Arnold Andresen.
En sak som mer enn noen annen rystet hele den filatelistiske verden i disse
årene var avsløringene av de store internasjonale falsknerligaer som truet med
fullstendig å undergrave all filatelistisk virksomhet. Det var etterhvert blitt så
mange falske merker i omløp, også av tilsynelatende ordinære samleobjekter, at
en innsender i Nordisk Filatelistisk Tidsskrift i 1933 kunne hevde at de utvilsomt
var langt farligere for filateliens bestående enn de mange spekulasjonsutgaver.
Det var i slutten av 20-årene at bomben sprang i forbindelse med avsløringen
av frimerkefalskneren Pournier og hans etterfølger Hirschburger i Geneve. Den
relativt beskjedne filatelistklubb i Geneve, med 225 medlemmer sørget for å få
stanset virksomheten, og å kjøpe fra det Hirshburgske bo de maskiner og det materiale som var benyttet til forfalskningene. Etter at det var fremstilt et album i
480 eksemplarer med innklebede eksemplarer av de kjente forfalskningene, ble
alt materiell som var brukt til frimerkefabrikasjonen tilintetgjort. Trykkmaskinen
som var brukt havnet forøvrig på museum.
Falsifikatsamlingene ble til stor nytte for internasjonale samlere, og bidro på
sitt vis til å gjenopprette noe av den skade som allerede var gjort, ved at man
nå hadde lettere tilgjengelig materiale for den første ekspertundersøkelse av objekter som kom på markedet. Det skal allikevel ikke forties at forfalskningene
fortsatte å forgifte markedet etterhvert som de dukket opp rundt omkring, og at
det kanskje også bidro til at seriøse samlere gikk lei.
Osloklubben fikk sin falsifikatsamling oppsatt og ordnet av ingeniør Birger
Engesgaar i 1933 på grunnlag av en eldre samling. Samlingen ble demonstrert i
Osloklubben i juni samme år, men allerede i september var Engesgaar i drammensklubben og demonstrerte samlingen for en meget lydhør forsamling.
Birger Engesgaar ble forøvrig på et noe senere tidspunkt medlem av drammensklubben, og fra 1956 var han innvotert som hovedmedlem. For sin innsats fornorsk filateli, og i særdeleshet for sitt aktive arbeide for drammensklubben ble han i 1946 ridder av den nyopprettede Sølvposten og fikk storkors ved 4O-årsjubileet i 1966. Foruten at han hadde ordnet osloklubbens og dermed også forbundets fremste falsifikatsamling vil vi ikke unnlate å nevne hans betydelige innsats fr det norske postmuseum. Osloklubbens falsifikatsamling besto på dette tidspunkt av 2500 eksemplarer, der spesielt de gamle tyske stater var rikt representert. Engesgaar kunne i tillegg til sitt kåseri overrekke ca. 600 eksemplarer som gave til Drammensklubben fra Osloklubben, mens ingeniør Gjemre forærte album til oppsetting av falsifikatene. Samlingen ble overlatt til Ragnar Breda Sørensen som forvaltet falsifikatsamlingentil 1966, da den gikk videre til den nåværende forvalter lektor Ragnar Bassøe. Falsifikatsamlingen som fremdeles inneholder som grunnstamme de merker som ble forært oss av Osloklubben er senere bygget ut, og har vært et uvurderlig hjelpemiddel for sammenligning der det kan ha oppstått tvil om ektheten i objekter som klubbens medlemmer har ervervet. Samlingen er også bygget videre ut og om-montert, og vekker alltid stor interesse ved de anledninger hvor den legges frem for medlemmene.
Det er kan hende synd at FIP-reglene er til hinder for at merkene vises på utstillinger. Men samtidig er det jo innlysende at blir de godtatt som utstillingsobjekter, så har vi spekulasjonssalg og ny produksjon av falske merker på internasjonal basis i full gang.
Årene fram til utbruddet av den annen verdenskrig var relativt rimelige år også når det gjaldt filatelien. Etterhvert måtte vel samlerne forsone seg med at de nye jubileums- og billedmerker dukket opp. Men det var allikevel relativt beskjedent mot det som fulgte etter.
Fra 1. april 1925 da polmerkene kom og skapte slik røre og til juli 1939 med
Maud-merkene var det kommet 99 hovednummer. I de fem krigsårene kom det 101 hovednumre, og i de neste fem år innpå 100 nye merker. Til sammenligning da vet vi at det fra 1855 til 1925, altså i
samfulle 70 år var det bare kommet 129 merker. Ikke rart at mange samlere
av klassiske merker protesterte og protesterer den dag i dag. For å avslutte den
statistiske avdeling; I vår klubbs historie er det kommet ca. 630 hovednumre.
Men det er som kjent ikke noe særpreg for Norge. Tross alt har frimerkeut-
givelsespolitikken i Norge vært nokså moderat.
Men dette sammen med den kjennsgjerning at korrespondansemulighetene med
utlandet etterhvert ble temmelig sterkt innskrenket for tilslutt helt å opphøre,
gjorde at mange samlere gikk over til å konsentrere seg om spesialsamling av Norge.
Det kan være interessant å notere seg at mens det bare var tre av klubbens 77
medlemmer inntil 8. april 1940 som hadde oppgitt i forbindelsen med matrikkelen å være Norgessamlere alene, blir dette for de etterfølgende år mere alminnelig å føre seg opp som samler av norske eller skandinaviske merker. Dog med enkelte fine spesialiteter inne blant dem.
Men av virkelige systematiske generalsamlere er det ikke mange tilbake.
Takket være et fantastisk rekonstruksjonsarbeide i eldre protokoller fikk klubben
i 1947 fra formannen H. Sverdrup en systematisk ført protokoll over alle møter,
foredragsholdere og foredragsemner, og ut fra denne protokollen kan vi lese at
det filatelistiske innslaget var tilbørlig ivaretatt i alle disse årene, og at klubbens
egne medlemmer beredvillig trådte til når det ble kallet på dem. Ellers var det
kanskje naturlig at Osloklubbens medlemmer og foredragsholdere trådte til når
det var tale om gjesteforelesere over filatelistiske emner. Postverket, og postmuseet
var også rikt representert.
Ragnar Breda Sørensens. gjennomgåelse av årets kataloger var som tidligere nevnt
en fast foreteelse, og ellers var reiseforedragene meget populære, især hvis de
da også hadde et filatelistisk tilsnitt.
Merkelig nok var temasamling ikke aktuelt som foredragsemne før i 1940, da
journalist Egil Meidell-Hopp, kjent som Aftenpostens. «Grovtaggede» holdt foredrag
om frimerker med sportsmotiver og ble fulgt opp av Jarle O. Stendahl som holdt
foredrag om «Fra kano til oceandamper».
Dan Thune-Larsen holdt foredrag om luftpost i 1943, et tema som ennå var
temmelig nytt i hvert fall når man har sett utviklingen på luftpostområdet.
senere.
Ellers har det vært snakket interessant og faglig om filatelistisk kjemi, papir
og gummiering, takking, trykningsvarianter, teksting og montering av samlinger
og om avstemplingsmetoder som aldri kom i bruk. Det har vært demonstrert
falsifikater fra klubbens egen samling som fra medlemmers private samlinger. Det
har vært holdt foredrag om beslektede samlerinteresser som myntsamling og samling av Ex Libris. Spørsmål som filateli og veldedighet har vært drøftet, og man
har hatt oppe til seriøs debatt samling av brukt eller ubrukt, og om man skal
regne et defekt merke som samleberettiget. Det har vært gitt referater fra forbundsmøter, fra utstillinger og messereiser.
Under henvisning til hva vi har nevnt tidligere i forbindelse med den sterke
økning i frimerkeutgivelsen under og etter krigen kan det være kuriøst å nevne
at på skjebnekvelden av alle i norsk historie, den 8. april 1940 holdt Cand. økon.
H. Rising et foredrag med tittelen <<Frimerkets og frimerkematerialets historie
i det forløpne 100 år». To år senere kom han forøvrig tilbake og hadde da kalt
sitt foredrag: <<Filateliens perler - De klassiske frimerker».
Interessen for frimerkesamling økte sterkt gjennom krigsårene. Det hadde neppe
så meget med myndighetenes forserte utgivelse av propagandamerker. Men det
hang vel sammen med at det var en av de få hobbies man kunne få lov til år drive
i fred bak sine egne blendingsgardiner.  Fra 8. april 1940 til 16. april 1945 fikk
klubben 71 nye medlemmer, og fremmøtestatistikken viser at det var rundt regnet
30 medlemmer og ofte et meget stort antall gjester tilstede.
Så nøytralt var det, at ingeniør Th. Agnæss som var klubbens fremste medlem
kunne holde sine foredrag om tyske frimerker for fullt besatt møtesal i 1940 og
1941. Norsk Filatelistforbund fikk også eksistere, og ingeniør Alf Bernt som var
årets utsending ga i 1941 på det tradisjonsrike sommermøte i  42. etasje i Bragernesåsen en levende skildring av årets landsmøte.
Men hva snakket man ellers om på møtene i disse årene. Vi må anta at det
med den frittalende dr. Gjessing ikke bare ble snakket om frimerker. Stort sett
ver det de samme emner som i førkrigsårene. Kanskje problemene med å skaffe
frem tilstrekkelig klassisk materiale kunne ha en viss sammenheng med Odvar
Witzøes foredrag «Er et defekt merke samlerberettiget?»
I disse årene kom lærer Gudmund Hovind og satte nytt liv i en hensyknet junior-
avdeling da han i oktober 1941 redegjorde for dannelsen av Junioravdelingen.
Klubben klarte også å ta et relativt stort økonomisk løft ved anskaffelse av en
kvartslampe til undersøkelse av papir, vannmerker, spor etter forfalskninger og
reparasjoner med videre ved vedtak på generalforsamlingen i 1943.
Dessverre fikk man ikke beholde Central Hotel så lenge, men måtte ut på
byen etter andre lokaler da tyskerne rekvirerte hotellet. Men fra det første møte
etter frigjøringen var man på plass i sjømannssalen igjen.
Klubben led i 1943 to smertelige tap. Klubbens medlem nr. 3 fra stiftelsen,
og fungerende formann fra 1938, ingeniør Alf Bernt omkom ved togulykke på
Oslo V. den 22. mai 1943. Han ledet sitt siste møte den 10. mai.
Ennå mer brutalt slo uhyggen ned over klubben i oktober 1943, da Thomas
Agnæss ble arrestert som gissel av tyskerne og skutt på Trandum den 13. oktober
1943.
Klubben hadde kunnet feire sin 15-årsfest den 8. november 1941, og rammen
om jubileet var St. Olavs klubb. Her var flere av stifterne med. Møteprotokollen
oppgir 32 medlemmer og ni gjester.
Her ble klubbens nye orden Sølvposten utdelt for første gang. Ordenen var
opprettet etter vedtak på generalforsamlingen i 1941 og den fikk sine endelige
statutter på generalforsamlingen i 1942. Sølvposten har tre grader: Storkors, kommandør og ridder. Den kan utdeles til norske og utenlandske medlemmer av norske filatelistforeninger for fortjeneste av DFK eller for særlig fortjeneste av filatelien.
Ved den første utdelingen ble Thomas Agnæss og Harald Rising slått til kommandører, mens Alf Bernt, Arnold Andresen, Chr. Mathiesen, Ragnar Breda Søren-
sen og Peter Ek ble slått til riddere. Alf Bernt ble kommandør året etter, Arnold
Andresen ble kommandør i 1951, og fikk Storkors i 1966, mens Ragnar Breda
Sørensen ble kommandør i 1946, og ble tildelt det første Storkors i 1951.
Sølvposten er senere utdelt i forbindelse med klubbens runde dager, med en
enkel  unntagelse da man har gått utenom jubileene.
Neste storutdeling var ved 20-årsjubileet i 1946. Da var man ferdig med krigen
og tilbake i festsalen på Central Hotel igjen. Riddere dette året ble H. C. Chris-
toffersen som var en av klubbens stiftere, kasserer og bytteforstander den første
tiden. Det var også ham som hadde utformet klubbmerket. Lærer Gudmund Ho-
vind, også stifter, og først og fremst en ildsjel når det gjaldt å få i stand en
junioravdeling kunne også overta riddertegnet på det samme årsmøtet sammen
med den fungerende formann K. J. Wessel Vífilthil, medlem av klubben siden
1928 og viseformann fra 1939 til 1943, da han overtok etter ingeniør Agnæss.
Han satt som formann til 1947. Birger Engesgaar - som hadde vært klubben
et så trofast utenbys medlem i mange år, helt siden 1934, den alltid beredvillige
foredragsholder, mannen bak postmuseet, og den som skaffet klubben dens første
falsifikatsamling, ble slått til ridder i 1946, han ble kommandør i 1951 og kunne
hente sitt storkors i 1966.
Den eneste gangen man synes å ha gått utenom de store runde tallene eller
femårene var på 23 års festen i 1949, da den fungerende formann siden 1947,
og frem til 1956, ingeniør Henrik Sverdrup ble slått til ridder.
Men samtidig kunne også Henrik Sverdrup overrekke klubben en fullstendig
generalmatrikkel over samtlige 155 medlemmer som til den dato var invitert i
klubben. Den kom i tillegg til en systematisk ført protokoll over møter, foredrag
og medlemsstatistikk som han to år i forveien, hadde kunnet gjøre ferdig og
overlevere. De to meget verdifulle protokoller er hovedkilder for denne beretning,
som ellers ikke hadde kunnet bli fullført av mangel på andre nedskrevne aktstykker.
Sverdrup som hadde vært medlem fra 1943 startet sin lange karriere i klubben
som tillitsmann for junioravdelingen året etter at han var innmeldt, og samtidig
med at Hovind tok opp juniorarbeidet på ny. Hans ridderverdighet varte i to år
frem til 25 års-jubileet. Da ble han forfremmet til kommandør, og Storkors fikk
han ved 30-årsjubileet i 1956.
Den neste storutdeling fant sted ved 25-årsjubileet. Da var det nok en av klub-
bens nestorer dr. med. Harald Gjessing som trådte frem for å få ridderslaget og
insigniene på sin verdighet. Han kunne samtidig ta imot 25 årsnålen som nettopp
da var innstiftet. Han fikk kommandørtegnet ved 30-årsfesten i 1966. Sven P.
Torgersen, medlem fra 1930 og bytteforstander fra 1939 til sin død i 1954 kunne
også hente ridderkorset på 25-årsfesten i 1951, sammen med Asta Larsen, som
ble medlem i 1939, og som på dette tidspunkt sto midt oppe i arbeidet som en
av junioravdelingens ledere. Hun ble tillitsmann der i 1941, og hun var styre-
medlem i klubben fra 1949 til 1967. Kommandørkorset fikk hun i 1966. Klub-
bens viseformann fra 1944 til 1945 Knud F. Knudsen ble også slått til ridder på
25-årsfesten sammen med Hans Chr. Hansen.
Ved 30-årsjubileet i 1956 tilfalt hyldesten først og fremst Thorleif Mandt,
medlem siden 1942, tillitsmann i junioravdelingen siden 1949 _ og frem til
1971, styremedlem fra 1944 til 1947, kasserer fra 1945 til 1957 og bibliotekar
fra 1957 som ble hedret med ridderkorset. Kommandørkorset kunne han hente
ved 40-årsfesten i 1966. Sammen med ham sto Edmund Eriksen frem og fikk
ridderslaget i 1956, og kommandørkorset fikk han hente i 1968. Han hadde to
perioder som sekretær bak seg, fra 1929 til 1953 og fra 1955 til 1962. Han var
også i en lang årrekke den tekniske ansvarlige for klubbens lille medlemsblad
«Budstikka>>. Han har vært medlem av klubben siden 1944. 
Einar Smith som var medlem av klubben fra 1944 til sin død i 1974, hadde
fortjenester bak seg som protokollfører fra 1951, som styremedlem fra 1960 og
mangeårig festkomitéformann og medlem av auksjonskomitéen. Han fikk også
ridderkorset i 1956 og ble kommandør i 1966.
I 1961 var det igjen en av klubbens stiftere lærer O. Tungesvik som ble kalt
frem for å motta ridderslaget. Han ble kommandør i 1966. Han var tillitsmann for
junioravdelingen fra 1928 til 1943, bibliotekar et år, og var formann fra 1957
til 1962. Hans etterfølger i formannsstolen kjøpmann Erling Langerud, formann
fra 1962 til 1967, og medlem fra 1941 til sin død i 1976, fikk ridderkorset i
1966, sammen med Finn Uggen som hadde vært medlem fra 1949, styremedlem
fra 1958, sekretær fra 1958 til 1960, og kasserer fra 1960; verv som han bekler også
i jubileumsåret. Han fikk kommandørtegnet i 1971. På 40-årsfesten i 1966 ble
Haakon Hellner kalt fram og tildelt ridderkorset.
Klubbens bytteforstander fra 1960, medlem fra 1951, og etter Arnold Andresen
klubbens solide og gode kontakt med postverket. Søren Sjulsen ble slått til ridder
i 1966 og fikk kommandørkorset i 1971, sammen med viseformannen fra 1956,
medlem fra 1952, Kristian Reinsfelt. Han fikk ridderkors i 1966 og kommandør-
kors i 1971.
Den siste utdeling av ridderkors fant sted i 1971 ved 45-årsfesten. Da var det
Carl Jonas Kierulf, medlem siden 1939, sekretær fra 1944 til 1947 og fra 1971
til 1976 som var den første som ble kalt frem for å få ridderslaget, sammen med
Oscar Breivik, medlem fra 1941 og styremedlem fra 1948 til 1955 samt sekretær
fra 1964.
Også foreningens fungerende formann siden 1967, medlem fra 1952 Sverre
Eriksen kunne hente ridderkorset samme år. Kristian Reinsfelt ble utnevnt til
ordenens stormester i 1968,etter Ragnar Breda Sørensen. Men Sølvposten er ikke
den eneste hedersbevisning Drammens Filatelist Klub deler ut.
I 1947 ble det opprettet en enkel, men meget høyt hengende dekorasjon «Den
filatelistiske samvittighet» Den består av et bånd i blå farve hvor det er påsydd
en sølvstjerne for 50 møter, to for 100 møter, tre for 150 møter og fire for 200
møter, som er grensen for høyeste utmerkelse -1 het det i 1947. Det måtte for-
andres i 1968 da grensene ble sprengt, og det tildeles da en stjerne med to sølv-
kanter for 250 møter, to stjerner med to sølvkanter for 300 møter o.s.v. Hittil
har ca. 60 medlemmer oppnådd denne utmerkelsen som alltid skal deles ut i for-
bindelse med sommermøtet i Åspaviljongen.
Det var det reneste stjernedryss som rimelig kan være ved festmøtet i Åspavil-
jongen i 1947, da drammenslaksen ennå var relativt rimelig, slik at man kunne
unne seg den fornøyelsen uten å ha dårlig samvittighet for de frimerkene man
ikke kunne kjøpe.   16 fikk sitt møtebånd med en stjerne, tre med to stjerner og fire med tre
stjerner. De fire var Peter Ek, Arnold Andresen, Chr. Mathiesen og Ragnar Breda
Sørensen. I 1973 kunne Th. Mandt som førstemann hente møtebånd med to
stjerner og to sølvkanter for 300 møter.
Til 25 års jubileet i 1951 ble det også innstiftet en 25-årsnål etter forslag fra
Erling Langerud. Det ble skrevet ut en konkurranse blant klubbens medlemmer
og det kom inn 43 forslag. Emblemet <<Lupe>> ble valgt. Nålen er utført av gull-
smed  Tostrup. På 25 årsfesten var det fem av stifterne som kunne komme
frem og hente nålen, nemlig ingeniør Johs. Arnesen, fotograf H. Christoffersen,
lærer ,Gudmund Hovind, ekspeditør Arne Røed, lærer O. Tungesvik, dr. med.
Harald Gjessing og direktør C. Einar Gledittsch.
Jubileumsåret 1951 var forøvrig sterkt preget av klubbens første og eneste
offentlige frimerkeutstilling til den dato. Det var en ren klubb- propagandautstil-
ling som ble holdt i håndverkerkjelleren og som vakte berettiget interesse i Dram-
men. Det var 11 utstillere med tilsammen 300 albumblad. Det var tre spesial-
samlinger, to temasamlinger og resten katalogsamlinger. Postverket deltok med en
utsøkt samling fra Postmuseet. Så pass kostbar at medlemmer av klubben måtte
skiftes om å holde nattevakt og sove i utstillingslokalene. Direktør E. Tommelstad
fra postmuseet var utstillingens beskytter. Den ble åpnet den 26. september med
tale av utstillingskomitéens formann Ragnar Breda Sørensen og klubbens formann
H Sverdrup samt postmesteren i Drammen Peter Christensen samt ingeniør
Engesgaar som hadde montert postmuseets samlinger.
Arnold Andresen var bestyrer av utstillingens postkontor og foresto salget av
utstillingskonvolutten med førstedagsstempling av de nye olympiafrimerker som
kom ut samme dag samt av den nye 30 øres rød Kong Haakon. Det ble solgt
1200 olympiakonvolutter og 800 av Kong Haakon 30 øre, og det var Slett ikke
dårlig. Utstillingen var åpen til 6. oktober.
Det var vel også meningen at utstillingen skulle bidra til å skaffe nye medlemmer til klubben. Klubben hadde 85 medlemmer på dette tidspunkt. Det første året fikk man 16 nye medlemmer.
Dessverre, det står ikke til å nekte at de fleste av dem falt fra etter en kortere
tid, men tre som alle ble invotert den 1. januar 1952 synes vi det er god. grunn
til å nevne.  Det var medlem nr. 175 Kristian Reinsfelt, nr. 176 Willy Skjold og
nr. 178 Sverre Eriksen.
Årene som fulgte var kanskje ikke akkurat den mest dramatiske i Drammens
Filatelist Klubs historie. Men klubblivet blomstret i god kollegial ånd, og junior-
avdelingen hadde fremgang under Asta Larsen og Thorleif Mandts ledelse. Det
gikk forresten langt tilbake.  Mandt hadde i 1943 forteller han, mottatt en invi-
tasjon til sammen med viseformannen i seniorklubben å besøke juniorene som
holdt sin møter i Bragernes Ungdomsforenings lokaler under ledelse av G.
Hovind og Asta Larsen. Mandt bestemte seg for å yte sin skjerv og det ble i samfulle 23 år. Sammen med en eldre junior, Edward Kierulf skulle han holde styr på
opptil 70 ungdommer, og i krigens tid kunne det by på sine problemer, ikke minst
da lærer Hovind ble arrestert i forbindelse med læreraksjonen. AI 1947 flyttet man
over til kafe Globus, hvor den nye stamme av juniorer ble bygget opp.
Juniorene hadde også et meget godt samarbeide med Osloklubbens juniorer, og
de utvekslet hyppige og gjensidige  besøk.  Arbeidet i junioravdelingen skulle også seniorene nyte godt av, idet mange av
dem holdt ut og gikk over i seniorenes rekker, som S. Andersen, Per Otto Borgen,
Erik Jølberg, Ø. Skavlen, Finn Uggen og Per Winnes.
Senere kom også Emil Christensen med som juniorleder ved siden av Solem,
Halvorsen og Stensland. Men det står heller ikke til å nekte at arbeidet med juni-
orene kan være vanskelig ikke minst i konkurranse med andre hobbies, og at
det i de senere år har vært en noe vekslende tilslutning.
Veteraner som H. C. Christoffersen passet godt på at «det, stigende fond»
fikk stige. Fondet som er opprettet i 1930 med følgende formål: 1. Til bestridelse
av de utgifter som er forbunnet med å få demonstrasjons- og foredragsholdere
til D.F.K. 2. Ved å yte bidrag til vitenskapelige filatelistiske avhandlinger eller
undersøkelser. 3. Bidrag til utgiftene for D. F. K.-'s medlemmers deltagelse ved
frimerkeutstillinger, representasjonsreiser og lignende. Fondets kapital som opprinnelig bestemt til 5000 skulle ikke angripes. Det er senere øket til 10.000 kroner.
Når det ble kallet til fest visste man at alt var lagt i de beste hender når Smith,
Asta Larsen, Reinsfelt og Mandt hadde stått for arrangementet, hva enten det
var direktør Østmoens torsk på nærmeste mandag rundt 8. november, eller Åsens
laks som fortsatt ble inntatt i 42 etasje.
Ennå var veteranene med. Både stiftere og de som var kommet inn i 30 årene.
Det var noe av festfilatelien over samværene når Gjessing, Breda Sørensen, H. C.
Christoffersen og Bang Slettemo stakk hodenesammen og formannen O. Tungesvik
ledet det hele, ofte på en litt original måte.
I klubbens beskjedne lille medlemsblad som ikke ville utgi seg for annet enn
å være kontaktledd og møteinnkallelse ble det også plass til en serie a'la «Mitt
skip er ladet med - - -» og der fikk vi tatt vare på noen små perler av lokale fri-
merkehistorier. 3
Byttevirksomheten ble tatt hånd om av Sverre Iversen i en lang årrekke inntil
Søren Sjulsen og senere Willy Skjold tok over.
Auksjonsvirksomheten hadde i alle år vært ivaretatt på en fremragende måte
av Breda Sørensen. Etter hans bortgang er dette overtatt av en egen auksjonskomité
der Stensland hele tiden har vært formann.
Når det gjaldt auksjonsvirksomheten hadde forøvrig. styret en dialog med skatte-
sjefen i Buskerud som overveiet å la klubben registrere som omsetnings-skatte-
pliktig.
Dette kunne styret ved å vise til dom som var falt i Oslo filatelistklubs favør
få forpurret og klubben ble strøket av listen.
O. Bang Slettemo satt i disse årene som formann i styret for Tubfrim i Halling-
dal, og reagerte spontant på en uttalelse på et medlemsmøte, der Tubfrim ble kri-
tisert for hva kåsøren karakteriserte som en oppfordring til boykott av filatelister
som plukker opp frankaturen på private kontorer.
Det resulterte av alt i en hyggelig invitasjon til å besøke Tubfrim i Nesbyen
for at medlemmene ved selvsyn skulle få sette seg inn i hvordan Tubfrim arbeider,
og for at de selv skulle få pakke sine kilopakker med merker fra sekker som
ennå var uåpnet. Et helt busslass fulgte invitasjonen en deilig forsommerdag. Mis-
forståelsen ble oppklart og et samarbeide som vel begge parter har hatt glede av
ble innledet.
Lærer O. Tungesvik gikk av i 1962 etter å ha ledet klubben siden 1957. Som
ny formann ble valgt kjøpmann Erling Langerud, som også kunne regnes til veteranene med medlemsskap siden 1941. Han satt som formann fra 1962 til 1967.
Med postverket hadde vi alltid hatt et godt forhold, og tradisjonen tro ble de
nye postmestere alltid invitert til klubben. Ekstra hyggelig var et møte der post-
mester H. B. Davidsen kom for å hilse på og samtidig kåserte friskt og levende
om forholdene ved det gamle Drammen Postkontor i Børsen.
I mai 1965 hadde vi besøk av forbundets sekretær Odd Grahm som fortalte
om internasjonale utstillinger. Her slo han til lyd for at Norge også måtte få sin
Frimerkets dag, slik som enkelte andre land hadde hatt det i endel år til glede
for filatelien og som middel til å spre opplysning om sunn filateli blant yngre
og eldre frimerkeinteresserte. Idéen ble som vi skal se realisert seks år senere, da
også med Grahm som en av de drivende krefter.
Det var formannsskifte i 1967, og Sverre Eriksen rykket nå inn som ny formann.
Kristian Reinsfelt fortsatte som viseformann, og Finn Uggen som kasserer. Sekretær ble Sverre Kaas, og styremedlemmer Einar Smith og fru Ingrid Hostvedt Thorsen.
Ved Breda Sørensens bortgang i 1967 ble Kristian Reinsfelt valgt til stormester
i ordenskapitlet for Sølvposten, og han ble også ved landsmøtet i Kristiansand
valgt til viseformann i Norsk Filatelistforbunds styre, der han kom inn etter Breda
Sørensen.
Ved generalforsamlingen i 1970 ble det nedsatt en komité til å forberede 50
årsjubileet. Den ble bestående av Kr. Reinsfelt, Finn Uggen, Arnt Ruud, og den
til enhver tid sittende formann.  Det ville i dette tilfelle si Sverre Eriksen. Sam-
tidig ble det etter forslag fra Reinsfelt vedatt at klubben skulle sette opp sin
egen Norgessamling, med brukte merker fortrinnsvis stemplet i Drammen. Det gikk
ut oppfordring til medlemmene om å skaffe objekter etter mankoliste og det
kom også inn mange gode eksemplarer.
Ved landsmøtet i Trondheim i pinsen 1971 gikk Reinsfelt ut av styret. På ut-
stillingen som ble holdt i forbindelse med landsmøtet var Kristian Reinsfelt med-
lem av juryen, og stilte også ut utenfor konkurranse med Knudsens grovtakkede
antikvamerker, en studiesamling han har arbeidet med i mange år.
I konkurranseklasse deltok vårt medlem Johan Halvorsen med Norge 1855 til
1910 og fikk sølvmedalje. Denne samlingen har han forøvrig også hentet edelt
metall for ved andre utstillinger. Vårt Tønsbergmedlem Sigurd Løkkeberg fikk
sølv for «Omkarterings og skipsstempler på Brev.»
Samme høst arrangerte Postverket i samarbeide med forbundsklubbene og
klubber utenfor forbundet den første frimerkets. dag i Norge. Vårt medlem Arnt
Ruud var oppnevnt i den tremannskomitéen som staket opp de første retnings-
linjer. Komiteen besto av redaktør Storberget fra Postverket, generalsekretær Odd
Grahm fra forbundet samt Ruud fra klubbene.
Det var enighet om at man skulle gå meget beskjedent ut det første året
og så eventuelt bygge det hele ut hvis det viste seg å få appell blant publikum.
Og det gjorde det. Postverket satte hele sitt apparat inn og interesserte medlem-
mer i klubbene jobbet sammen med lokale postfolk. Siden har hovedarrangementet
helt og holdent skjedd i postverkets regi, mens klubbene hver for seg har funnet
frem til sine spesielle former for feiring av dagen. Det ble brukt et «Frimerkets
Dag stempel» i Oslo, samtidig med at det ble åpnet en liten propagandautstilling
i Osloklubbens regi.
I Drammen valgte vi å bemanne en stand på hovedpostkontoret om formiddagen. Søren Sjulsen var meget aktiv her, og man var utsolgt på *konvolutter tidlig på dagen.
Ved propagandamøtet som ble holdt på Central Hotel på den ordinære møtedagen to dager senere kunne formannen ønske 28 medlemmer og 43 gjester velkommen til kåserier, filmfremvisning og fremvisning av samlinger. Arnt Ruud
orientere om frimerkets dag og bakgrunnen for den, og Kristian Reinsfelt snakket
om «Å samle frimerker». Flere samlinger var lagt ut, en USA-samling, en Frankrikesamling, en motivsamling Maleri samt Sigurd Løkkebergs spesialsamling «Norsk
skipspost».
En hyggelig 45 års fest rundet det hele av en måned senere.
Frimerkets dag var øyensynlig blitt en suksess ikke bare i Drammen. Fra hele
landet meldtes det om stor oppslutning til alle arrangementer og etterfølgende
stor interesse hos nye medlemmer av klubbene.
Det ble riktignok underskudd året etter. Man hadde forgapt seg på bestilling
av 1200 konvolutter, som dog gikk unna ved senere dager.
Det tredje året var det igjen fullklaff, takket være en ide som vårt medlem
Per Qtto Borgen fremkastet. Drammens rideklubb fyllte samme høst 200 år, og
feiret jubileet med store arrangementer. Som et ledd i dette inngikk det også
en Rytterpost fra Drammen til Lier, etter den gamle rideveien gjennom bygda.
Hundrevis av mennesker fulgte avreisen fra postkontoret i Drammen over Brann-
posten og Toppenhaug, der det forøvrig ble avlevert post underveis. Da man
gjorde opp viste det seg at nesten alle de 2800 konvolutter med spesialstempel
var blitt solgt.  Såvel konvolutt som stempel var tegnet av Kristian Reinsfelt.
Propagandamøtet var like godt besøkt denne gang, og programmet var i hoved-
trekk det samme.
Klubben fulgte opp suksessen. I 1974 arrangerte man en karjolpost til Nesbyen
ad den gamle hallingdalsruten fra Drammen, og med hesteskyss som tok med en
anselig bunke stemplede brev som skulle returneres fra Nesbyen postkontor,
samt flere kilo brevklipp til Tubfrim, satte ekvipasjen i vei ut Øvre Storgate og
Rosenkrantzgaten, så langt publikum kunne følge den.
Hvor langt hesten holdt, ja det får bli en hemmelighet. Men i hvert fall fikk
den et godt stykke på vei avløsning av Drammens Tidende og Buskeruds Blads
avisbil som gikk ekspress Drammen Hallingdal med dagens aviser. Avisens eks-
pedisjon hadde også vært samlesentral for postklippene til Tubfrim.
Men alle gode ting er tre, og opplegget for 1975 var på ny originalt nok. En
skipspost til Drammen gamle vinterhavn Svelvik. Denne gang samarbeidet klubben
med Sjøspeiderne som stilte Kristiane II til disposisjon med mannskap. Posten
ble hentet av roere utenfor hovedpostkontoret og tatt ombord i Kristiane ved
Tollboden.
Både i 1974 og 1975 kunne postsjef Ivar Hundvin, på postverkets vegne være
den glade giver som overrakte klubben betydelige bidrag fra Posthornfondet. Det
var penger som skulle komme godt med under forberedelsene av jubileumsutstillingen i 1976.
I 1976 sløyfet man da av forståelige grunner det lokale spesialarrangement for å
kunne konsentrere seg om høstens utstilling som finner sted bare en måned senere.
Men det var også denne gangen stands på hovedpostkontoret og på Strømsø post-
kontor. I 1976 fikk også Drammen sammen med 9 andre byer for første gang
eget stempel til Frimerkets dag. Det var ellers bare Oslo som hadde hatt dette.
Forøvrig har de to siste årene vært preget av opptakten til jubileumsutstillingen
som arrangeres i samarbeide med Norske Motivfilatelister. Hovedkomitéen som
ble nedsatt i 1974 etter at den foran nevnte foreløpige komité hadde avgitt sin
uttalelse består av Kristian Reinsfelt formann, Per Otto Borgen, Qdd Grahm,
Ørn Grahm, Tor Stensland, Finn Uggen, Arnt Ruud samt foreningens formann
Sverre Eriksen. Forbundet oppnevnte visepresidenten Leiv A. Brecke, og Postverkets
Atle Barbo.
Man så på et par alternativer for utstillingslokale, blant annet Drammens Museum
som beredvilligst  ble stilt til disposisjon. Etter at man fikk bedre oversikt over
de anmeldte samlinger undersøkte man muligheten for å benytte Drammens nye
folkebibliotek som ennå var under oppførelse. Hovedkomitéen slo til etter en
besiktigelse av råbygget, og med forsikringen om at biblioteket skulle stå ferdig
et halvt år i forveien. Og det gjorde det, godt og vel.
Denne gang fikk vi også et utmerket samarbeide med sjefbibliotekar Magne Hauge
og med Drammens Kunstforenings intendant Bjørn Hauge, samt de kommunale
myndigheter i Drammen, for ikke å glemme først og sist Postverket så vel  på
lokalplanet som nasjonalt og nordisk.
Formannen Sverre Eriksen hadde bedt om å få ta en pust i bakken, og for
et år var Per Otto Borgen valgt som formann, men hadde heller ikke lovet mer
av hensyn til sine studier.
Sverre Eriksen var derfor tilbake etter et år i formannsstolen og leder klubben
i jubileumsåret. Med seg har han viseformannen Kristian Reinsfelt, kassereren
Finn Uggen, sekretær Einar Mathiesen, og varamennene Søren Sjulsen, Håvard
Brennhovd og Emil Christensen. Revisorer er Ole Henrik Frantzen, Per Stenberg
og bibliotekar Helge Lærum. Protokollfører Th. Mandt. Juniorledere Ragnar
Bassøe, Johan Halvorsen, Emil Christensen. Bytteforstander Willy Skjold. Styrer
for falsifikatsamlingen R. Bassøe, Forbundsrepresentanter Arnt Ruud, Odd Grahm,
Kristian Reinsfelt, Auksjonskomité T. Stensland, K. Sotland, G. Syvertsen. Valg-
komité Th. Mandt, Edm. Eriksen, Joh. Halvorsen.